Elgjakt i Muoidonvárri – 264 kilo med villmarksglede

Da har vi tilbrakt fem dager på jakt i Muoidonvárri – og det ga virkelig uttelling. En okse på 264 kilo ble med oss hjem, og 3. september ble en dag jeg sent vil glemme.

Morgenen som startet med spenning

Dagen startet tidlig. Fra en topp hadde vi observert en storokse, og erfaringene fra dagen før gjorde at vi tok en ny taktikk. Hunden Odin fikk være med Siv – i bånd. Elgen hadde ikke stått for hunden dagen før, og denne gangen tok vi ingen sjanser.

Jeg begynte å smyge meg forsiktig inn mot området hvor vi hadde sett oksen. Etter noen timer nådde jeg myra, men det var tomt. Litt skuffet satte jeg meg ved murkanten for å vente. Etter en stund kom ei ku til syne, rundt 160 meter unna. Hun beitet rolig og la seg ned etter en stund – men fortsatt ingen okse.

Lyden fra skogen

Etter en time hørte jeg plutselig en merkelig lyd. Først trodde jeg det var vinden, men så ble det tydelig at noe sto og ristet seg. Kua reiste seg – og bak henne oppdaget jeg oksen. Han stod i tett skog, helt umulig å skyte. Uflaks, tenkte jeg, men jeg ble sittende.

Jeg begynte å lokke forsiktig, og etter 15 minutter kom oksen fram. Denne gangen fikk jeg sjansen – og skuddet satt. Storoksen datt på stedet! Mens jeg gikk mot fallet, dukket kua opp en siste gang, men hun snudde fort da hun fikk øye på meg.

Nå hang oksen i holga – og indrefileten ble raskt funnet fram til panna 🥩🔥.

Etterarbeidet

Så fulgte det som hører med: kjøttet ble partert, det som skulle røykes ble røkt, alt ble vakuumpakket, og elgbrystet kappet og lagt til side. Nå gjenstår bare å kappe matten til hunden Odin – så blir han også fornøyd etter innsatsen.

Turen hjem

Nedturen fra Muoidonvárri tok nesten seks timer. Vi fikk en punktering på tilhengeren og greide å bøye akslingen. Men ellers gikk det meste bra, og vi kom oss trygt tilbake. Nå venter noen rolige dager i Karasjok – med fryseren full av elgkjøtt og minnene fra en flott jaktuke.