Mannen i Lofoten – høydeskrekk, timelapse og litt slit

Mannen i Lofoten – høydeskrekk, timelapse og litt slit

Hva gjør man ikke for å ta bilder og filme?

Jeg bestemte meg for å gå opp på Mannen i Lofoten – og det ble en tur jeg sent vil glemme. Fantastisk utsikt, sykt slit … og ikke minst oppdagelsen av at jeg visst har et snev av høydeskrekk 😅. Likevel, når man står på toppen og ser utover Lofoten, skjønner man fort at det var verdt både svette og skjelvende knær.

Jeg hadde selvfølgelig med meg kamera. På toppen satte jeg opp Sony a7R V for å ta timelapse-bilder av skyene som danset over fjellene og havet. Samtidig lot jeg en DJI Osmo filme timelapse-videoer fra en annen vinkel. Det ble en liten “filmproduksjon” der oppe på fjellkanten – alene med kameraene, vinden og utsikten.

Slitet opp var tungt, men når jeg ser på bildene og videoene nå, kan jeg bare smile. Naturen i Lofoten leverer alltid, og Mannen var intet unntak. Dette er en tur jeg anbefaler – men ta med godt fottøy, tålmodighet og gjerne litt gal humor, så blir det en opplevelse du aldri glemmer. Turen opp til Mannen

Selve turen opp til Mannen er overraskende grei. Stien starter ved Hauklandstranda, en av de vakreste strendene i hele Lofoten. Avhengig av hvor du parkerer, finner du stien litt forskjellig: står du ved parkeringen nærmest stranda, krysser du bare veien og følger en liten kjerrevei i retning fjellet. Har du parkert lenger bort ved jordet, ser du stien rett foran deg.

Etter et par hundre meter langs kjerreveien dukker det opp en tydelig sti som leder deg opp i fjellsiden. Herfra begynner det å stige jevnt og trutt. På veien passerer du en liten bekk – her holder du til venstre og følger ryggen som fører deg videre oppover mot toppen. Det er godt merket og lett å følge, men pass på: det finnes en avstikker som leder mot Uttakleiv og en annen mot Himmeltinden, så det gjelder å holde seg på rett kurs.

Når du først kommer litt opp i høyden, får du en fantastisk utsikt ned til Hauklandstranda, som ligger som et smykke mellom fjellene. Det er egentlig ikke så mange høydemeter som skal til før du kjenner “wow-følelsen”.

Stien videre er jevn og fin, men de siste par hundre høydemeterne blir litt mer luftige. Spesielt det siste partiet ut mot toppen kan oppleves smalt og eksponert – her fikk jeg kjenne litt på høydeskrekken 😅. Heldigvis er det mulig å gå litt lavere i terrenget for å unngå de mest luftigste partiene. Og husk: det er ingen skam å snu dersom man føler det blir for mye.

På toppen venter belønningen: 360 graders utsikt over fjell, hav og strender – og det føles virkelig som å stå på taket av verden.